– Om jeg ikke skulle klare å gå på toalettet på egen hånd vil det å ta i bruk velferdsteknologiske løsninger hjelpe meg å beholde verdigheten gjennom å være mest mulig sjølhjulpen, særlig med kroppsnære funksjoner.


Det skriver Marit Heiberg i Kunnskapsbyen Lillestrøm i Romerikes Blad tirsdag 6. mars, i et tilsvar til avisens kommentarartikkel lørdag 24. februar som hevder at «de to viktigste utfordringene i eldreomsorgen er å hindre at gamle mennesker havner i teknologiens klør og å finne rom for menneskelighet nok».

Marit Heiberg, som her hilser på roboten Pepper hos Evry på Fornebu, vil ta i bruk velferdsteknologiske løsninger som kan gjøre livet lettere for mennesker med nedsatt førlighet eller kognitiv svikt.

Heiberg er prosjektleder for velferdsteknologiprosjektet SOL – Support Quality of Life, som er en del av det EU-finansierte Interreg Sverige-Norge-programmet, sammen med 16 store offentlige organisasjoner – herunder ti kommuner, sykehus og universitet. Prosjektets hovedmål er å gjøre mottakere av hjemmetjenester mest mulig sjølhjulpne og trygge i eget hjem, i forvissning om at egen mestring gir kvalitet til livet.

Hjelp til å bo hjemme
De fleste av oss ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, skriver Heiberg, og fortsetter: Stortinget har et mål om at velferdsteknologi skal være en integrert del av kommunale omsorgstjenester innen 2020 og har i flere år bidratt med utviklingsmidler til et Nasjonalt velferdsteknologiprogram som understøtter dette. Flere nye digitale løsninger er utviklet, testet og anbefalt tatt i bruk.

Les også: Pizza, politikk – og velferdsteknologi

God velferdsteknologi må være enkel utapå og smart inni. Det bør ikke være for mange knapper å velge mellom. Robotstøvsugere er et godt eksempel på dette. Automatiserte medisindispensere er et annet og toaletter som spyler og tørker kan være et tredje. Det eneste du trenger å gjøre er å trykke på en knapp. Å lære å gjøre ting på nye måter må læres. Mestring gir motivasjon og trygghet. Det må være lett tilgang på god veiledning og hjelp når du står fast eller når teknologien svikter.

Vil helst klare seg sjøl
Det er ikke slik at alle hjelpetrengende synes det er stas å få hjelp av andre mennesker. I vårt prosjekt har vi erfart at jo mer intime oppgaver du trenger hjelp til jo mer ønsker du å klare det sjøl. Å gå på toalettet, dusje og spise er typiske eksempler på dette. Kerstin Andreasson som tidvis bor på korttidsavdeling på Karlstad kommunes Resurssentrum er blant de første brukerne av dusjroboten de holder på å teste ut.

Hun ble nylig intervjuet av Sveriges radio og hennes utsagn tror jeg mange vil kjenne seg igjen i: «Tänk vad skönt att slippa bli tvättad i rumpan.» Kerstin understreker at det å ikke alltid være avhengig av noen, å ikke alltid måtte be om hjelp er en veldig god følelse.

En annen svenske, ingeniøren Sten Hemmingsson hadde polio som liten og opplevde å få stadig mindre førlighet i armene. Han følte en stor sorg ved ikke å kunne bruke gaffel og kniv, men å måtte bli matet. Hans opplevelser er bakgrunnen for utviklingen av spiseroboten Bestic. Hemmingsson ønsket at han fortsatt kunne sitte ved bordet sammen med familie og venner og spise sjøl. Derfor var det ikke bare viktig at roboten hadde en god funksjon, men også at den kunne stå på bordet og se pen ut.

Kontroll over egen hverdag
En eldre norsk kvinne i en av våre Romerikskommuner som har behov for å ta sine medisiner til fastsatt tid flere ganger i døgnet er en av mange som har fått en medisindispenser. Den piper når det er tid for å ta medisinen og legger ut en pose med riktig innhold. Hun er kjempefornøyd med at hun slipper å sitte og vente på at hjemmetjenesten skal dukke opp og glad for at det ikke stadig står fremmede biler i oppkjørselen hennes.

En mann som har fått samme tjeneste sier at han har fått mer kontroll over hverdagen sin og at han har begynt å oppsøke seniorsenteret fordi roboten holder tidsskjemaet slik at hverdagen er blitt mer forutsigbar.

Les også: Mestrer alderdommen i Nordre Aker

Ja, vi endres gjennom livet. Alderdom og funksjonsnedsettelser fører mye med seg. Velferdsteknologi passer ikke alle, alltid, men det viktigste vi har lært i vårt prosjekt er at tjenestemottakerne må inviteres inn, motiveres og lyttes til. Som brukere må vi få ta del i egen hverdag. Helsepersonell må spørre hva som er viktig for meg og hvordan de kan hjelpe meg til å klare meg sjøl. Det handler om tillit, åpenhet og respekt.